I god ny tradisjon tar vi første natt i kjærra. Vi er framdeles i eksperimenteringsfasen når det gjelder effektiv ommøblering av bagasjen så Hansi får bilen for seg selv, det rasshølet. Jeg og Maria får nøye oss med et muggent telt vi har fått låne av Steeve. Litt kaldt på pusselankene blir det, men vi varmer oss på sosialt nærvær og god humor.
Med øyeverk i hele trynet knoter vi oss sakte men sikkert ut av de alt for komfortable soveposene. Sola første stråler skinner over de høstfargede tretoppene og får øyeverket til å stivne. Jeg tørker det bort med skjorteermet, men spiser det ikke. Den skarpe lyden av en kvist som brekker bryter stillheten. Var det Hansi vi så mellom trærne der nede ved elven, eller var det en Hobbit. Jeg tror det er Saruman, men holder det for meg selv.Ok. Wrooom, vi er i Nelson. Det pissregner og vi har lyst på ei billig fyllekule. Overaskende nok viser det seg at en lokal vintur oppfyller begge kravene. Under normale forhold er jeg så vidt i stand til å se på et rødvinsglass uten å få brekninger, men hva ofrer man ikke for andres lykke. Dessuten var det jævlig billig!
Til min bunnløse glede viser det seg at vinturen også svipper innom et lokalt ølbryggeri. I følge den krøllete redheaden med briller og munndiare, var det dette bryggeriet som mekket i stand øllet brukt i Ringenes Herre filmene. De har fremdeles igjen litt bunnslam fra kruset til Pippin som jeg og Hansi får dele på.Jeg må erlig innrømme, til tross for min innledende skepsis, at vinturen ble en dundrende suksess. Trikset med slike turer er å overse all unyttig informasjon som renner ut av kjeften på hun rødhårede med krøller, og ta ting i sitt eget tempo. "Måltepoltshano" meg her og "Tchevinjång Blanck" meg der! Det første glasset smaker alltid piss, men de blir gradvis bedre utover kvelden. Dessuten møtte vi mange morsomme folk, som merkelig nok også ble gradvis triveligere utover kvelden. Et pensjonistpar fra Hamilton toppet kransekaka med å invitere oss på grilling hjemme hos de etter påskeferien. Vi har ikke snakket sammen siden.
Bare noen snasne bilder av en veps og mine to håpefulle i en blomsterhage vi kom over på vinturen. Grønt er fint, lilla er fint, Hansi er fin, Maria er fin, vepsen er stygg.
Både jeg og Hansi ble positivt overrasket over hvor mye fin mus det var på Sørøya.
Det er dagen derpå og vi vil padle i kajakk. Været er ikke helt enig og pisker opp en stiv fralandsvind. En liten peptalk senere og Charioten ligger i hundre-og-hælvette langs de smale landeveiene i retning Able Tasman og en dritlekker nasjonalpark. Fromiddagen forsvinner som spytt i motvind mens vi hopper mellom steiner og koser oss i vannkanten.
For meg er det ultimate høydetpunket med hele turen en serdeles fotogen stein med et ensomt tre på toppen. Foruten sin estetiske sjarm er steinen også bikkjekul å klatre på. Jeg kunne seriøst brukt resten av påskeferien min ved den steinen, men Hansi og Maria ville absolutt "se resten av sørøya". Jeg prøver å bestikke de med penger, men har ikke nok. Før vi slumper videre får Hansi knipset noen heftige bilder av meg som leker Julius.Vet noen forresten hvordan det står til med Julius for tiden? Det står ikke lengre så mye om han i avisen som det pleide å gjøre. Er han i det hele tatt i live? Åh, den som visste...
Og vips, med noen våte fotspor og båt som har strandet noe så jævlig, er nok et kapittel av påskeeventyret over. Følg med i neste episode hvor ferden går via Pancake Rocks og ned til Mt. Cook (vittige bemerkninger på navnet blir mottatt med åne armer, men tror vi har vært gjennom dem alle), New Zealands høyeste fjell på hele 3764 moh. Det blir bilder i soloppgang og solnedgang, måneskinn og stjerneskinn, og muligens også noen vittige bemerkninger om kommunikasjonsvansker på tvers av dialekter. Keep it real!
Julius er.... ikke død.
ReplyDelete