Wednesday, May 27, 2009

Påsken, del 3: Internet access card

Wrooom! Brems! Rangle rangle! Klikk! Swoop! Klikk! Swoop! Klikk... Klikk... Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk... Hælvette! Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-swoop! Ahh! Åpne! Smack!

Charioten står trygt parkert utenfor noen merkelige hytter et sted på vestkysten. Navnet på stedet er gått i glemmeboken. Kanskje var det Westport, eller muligens Port West, Westham, Portsmouth eller New Plymouth? Hvem vet og hvem har lov til å vite? Bartepatruljen er uansett ute på heisanntur og det er på tide med en høneblund.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Mulig det gikk litt fort i svingene da vaskehjelpen skulle preppe rommet vårt for kvelden.

Med guds ord friskt i minne er vi tilbake på veien igjen. Wrooom, brems, swiiing og alt det der. Sørøya blir bare vakrere for hver kilometer Charioten legger bak seg, i en moderat mengde eksos faktisk. Sagt med andre ord, i tilfelle Helge Østby skulle lese bloggen min, estetikk og breddegrader er avhengige variabler her nede i sør. Det er også mye dyreliv å se langs veikanten, om ikke så variabelt. Det går for det meste i maltrakterte pungrotter, men en sjelden ørn er snadder for øyet.

Nei, de er faktisk ikke så sjeldne. Når sant skal sies vet jeg ikke en gang om det er ørn. Falk, hauk, flamingo eller kråke, de er uansett et friskt pust i en verden av sprengte possums (det engelske ordet for pungrotte).

Charioten ruller videre langs New Zealands krunglete vestkyst. Frisk sjøluft svirvler inn gjennom de åpne vinduene og fyller våre eventyrlystne hjerter med... Ja, eventyrlyst. Hump! Woops! Nok et kadaver. Neida. Joda. Målet for dagen er å nå Pancake Rocks mens det ennå er høyvann, eller sprengflo om du vil. Lokale indianere med tattoverte ansikter sier det er den beste tiden å oppleve fenomenet på. Vi vet ikke helt hva fenomenet er, men håper det kommer med blåbærsyltetøy.

Linsa er dekket av saltsprøyt i det vi hopper fornøyd tilbake til Charioten. Det ble ikke noe syltetøy, men hu hei det var litt av en snodig plass. Jeg tror pannekakereferansen lå i de merkelige steinformasjonene, men sannelig om jeg er sikker. Hansi, vår private geolog, mumlet noe om jordsmonnsprøver og kontinentalplateforskyvning, men oppmerksomheten min var mer rettet mot apeformede steiner og plutselige brøl fra skjulte blowholes.

Vi er igjen ute på livets landevei, denne gangen med Mt. Cook i horisonten. Medieforeningen, det vil si Maria og jeg, har store planer om å nå foten av New Zealands høyeste fjell i det sola slikker horisonten for en fabelaktig fotoshoot. Wrooom, you know the rest.

Trodde ikke det lå i New Zealand, men det er mulig jeg tar feil.

Å komme seg fra a til b på sørøya er lettere sagt enn gjort. Tjue stopp og seks tusen bilder senere er sola allerede på vei ned og media crewet er stresset på grensa til truseskvetting. Mt. Cook lurer borte i horisonten, men vi har siktet oss inn på en utkikksplass fem kilometer lenger borte en det vi først hadde trodd. Som en liten bonus finner jeg akkurat ut at den splitter nye lua mi ble lagt igjen på den stygge cafeen ved Pancake Rocks, hvor vi spiste en fæl is som jeg kastet halvveis ned i kjeksen. Det blir tid til å sutre over det senere, noe både Maria og Hansi kan skrive under på at jeg gjorde.

Shift! Tredje! Wrooom! Shift! Fjerde! Femte! Feil vei! Whiiin! 180 km/t! Wræææææl! En elg! Oæææ! Nei, vi e på New Zealand! Å ja! Host! Stopp! Knips-knips-knips-knips-knips-knips!

Vi rekker det på et tynt rompehår og får skutt noen av turens vakreste bilder. New Zealands høyeste fjelltopper springer plutselig opp fra et ellers paddeflatt landskap og kaster lange skygger i fullmånens iskalde skinn. Høyest av dem alle rager Mt. Cook, med sine 3754 stolte meter over havflaten. Med snødekket krone og blikket mot nord-vest speider det ut over den flate horisonten. Over Australias golde landskap farer blikket, og videre forbi langstrakte hav hvor øyrekker ligger som perler på en snor, regntunge skoger og tørste ørkenlandskap, olivenplantasjer og vingårder, før det til slutt hviler ved et patetisk lite skue kalt Himmelbjerget.

Omsider er alle filmruller tomme og minnekort fulle. Fornøyde sumler vi oss inn til Fox Glacier, et lite tettsted ved foten av fjellrekken med to resturanter og hundre-og-ørten helikopter selskap, for å få oss en etterlengtet matbit. En uggen laksepizza senere og vi vil sjekke internett, så Maria speider området etter nettkafeer mens jeg og Hansi holder fortet (Charioten). Ikke to sekunder etter kommer hun tilbake for å formidle sitt budskap:

Maria: "Internet access card."
Hansi: "Hæ?"
Jesper: "Hæ?"
Maria: "Internet access card."
Hansi: "Hæ? Forstår du hva hun sier?"
Jesper: "Nei. Maria, det mangle liksom nå vesentlig ledd i den setningen."
Maria: "Internet access card!"

Det er ikke alltid så lett å være halvt Hardangring og halvt Italiensk. At man attpåtil er veldig kald og prøver å kommunisere med en halvdøv trønder og en fnisete kristansander gjør ikke sitasjonen lettere. Du er unnskyldt Maria. Vi får i alle fall ladet opp mobiler og annen teknisk sjit før vi tar Charioten ut til en suspekt parkeringsplass og slagern for natta.

Neste morgen er like frisk og vakker som den forrige, og den før der, og den før der, så vi står opp med gulefjes og pakker snippveska for nye eventyr. Lite visste vi at dette kom til a skje...

Ganske snasne greier? Bare si ja... Så med noen episke fotografier av fjell og spindelvev takker jeg for tredje del av påskekrimmen og ønsker på snarlig gjensyn. Jeg har like liten peiling som dere hva neste nummer vil ta for seg, men jeg håper det blir noe om Ringenes Herre. Det hadde vært spennende! Kanskje også noe om Dissimilis, det er jo alltid et sikkerstikk. Jaja, hva enn det blir kommer det ikke med det første. Tap! Scroll! Click! Post!

3 comments:

  1. mount cock meg her å både der. gamle slange kaller. siste nytt: salva som kennty kjøpte er tapa med et fettkammer i flengesen, å må byttes igjen(dette gjør Horst forbanna). hører du har kjøpt deg kone?
    endelig, jeg trodde du likte baksida av medaljen... neida...eller..??
    hører du har kjøpt deg småfly?
    endelig, jeg trodde du likte dogging... neida..eller?

    har egentlig sykt mye kult å vise deg, lasta nettopp(nå er det pluteslig(u?)seriøst??!!) 50 gigabyte med nova dokumentarer som ruler driiiten! last ned dylan plata blood on the tracks, en a dem få med bare MONSTERHITS! last å ned dave brubeck med time out, å sjekk nova dokumentaran som ligg gratis på nett, tilfeldigvis handler hver eneste en av dem om det som interesserer deg/meg mest i hele verden!! shiiiid!

    bitzarrio

    ReplyDelete
  2. nekkabonadorpoddoJune 1, 2009 at 12:21 AM

    For ei suppe! Kennty slutta med salva etter gårsdagens fadese. Går no på bassemysin. Horst har skifta navn te Sveinar Dingelduppsen og ingen har kontroll på kor dopet e blitt av. Mulig Gullebriktsen har svelgt det i små dosa over en periode på flere år. Alt går i grisen, som hu sa hu Medister-Lovise nere på slakterie der. Å nei da serri!

    Perfekt timing med alt det digge å last ned da, siden nettet i New Zealand e et katastrofalt kapittel. Det går episk sakte og du betale perr mb du laste ned. Vi dreit selvfølgelig i det hær te å begynn med og fikk internettregning høyar enn husleia. I tillegg har æ utsatt alt som kan utsettes av skolearbeid og har no et par uka uten søvn (og mat) i vente. Flaks med den pakken med lsd og speed du sendt nedover, kunna itj ha komme på et ber tidspunkt.

    Kor rart at æ e hær i new zealand og du e heeelt der på andre sida? Koss e været? Hils da (kniz).

    ReplyDelete
  3. Hei Jespervennen vår. Jeg prøver igjen å legge inn en hilsen. Etter at jeg snakket med deg 17/5 fortalte Journ at hun hadde lest innleggene på bloggen fra meg, så det er rart du ikke har sett dem. Uansett: nå er jeg på weekendvakt på jobb og farmor er med meg i skrivende stund. Fantastisk fine bilder du har lagt ut. Farmor snakket med Stig i dag og vi fikk høre at du og snuppa skulle på tur. Håper dere koser dere masse og ta godt vare på deg selv. Vi savner deg, og gleder oss til å få deg hjem om ikke lenge.
    Ellers er alt bare bra her hjemme, og farfar har det fint. Begynner å bli varmere i været som gjør at han får være mere ut.
    Masse nusser og klemmer fra farmor, farfar og tante Eva.

    ReplyDelete