Monday, March 9, 2009

Stemningen før kampen

Som en smakfull forrett til dagens bloggeri vil jeg sende ut en aldri så liten gratulasjon og danke schøn til de som etter forrige innleggs retningslinjer endelig har prestert å legge inn en kommentar på bloggen. Hele dette kommentar-styret som har vært kan på en måte sammenlignes med paralympiks i rullestolbasket. Veien dit er lang, krunglete og full av kjedelig rullestoltrening, men når du først når målet er det gudforfjamsemeg verdt det! Til tross for den fornøyelige veksten i kommentarstatistikken har mitt skarpe øye ledet meg til en urovekkende oppdagelse. Vist i prosent er hele 57% av all tilbakemelding på bloggen utført av det svakere kjønn. Som et svar på denne kvinnedomineringen har jeg den glede av å kunngjøre temaet for dagens innlegg: Grilling, rugby og fine damer! Et skikkelig mannebidrag til bloggen min der altså.

Denne helga har vært ei real slaraffenhelg. Vi var på nippet til å dra på surfetur, men feiget ut da vi møtte motgang i form av litt forsiktig yr. Isteden tilbrakte vi helga i selskap med vår kamerat Steven Kane og storkoste oss med digg mat og sjitprat. Steve har tidligere skrytt av å være en kokkekunstner av dimensjoner, så vi bestemte oss på fredag for å la han bevise sine ferdigheter over en sagnomsust grillaften. Det viste seg at hvert et selvpåskrytte ord var sant, maten var episk! Kylling på spyd, biff, pølser, mikset salat, stekte poteter, kiwidip, carlsberg øl og rødvin. Jeg spiste meg så forbanna mett at store deler av den påfølgende kvelden framdeles framstår som sorte hull. Det var også morro å få møte Steves mor og far, som var like trivelige som Steve er høy. Med andre ord var det stormende suksess over hele fjøla. Som en liten fotnote må jeg bare si at grillen til familien Kane var så massiv at den ville fungert som penisforlenger for ei lesbe.

Etter de største magesmertene etter måltide hadde gitt seg dro vi på vår første rugbykamp i New Zealand. Kampen stod mellom Chiefs (Hamiltons egne gromgutter) og et annet lag... Man får virkelig følelsen av sportens storhet når en mottar drapstrusler fra fans i forbipasserende bilder bare for å holde i en ball med feil logo. Bendik og jeg fikk faktisk frysninger når vi gikk utenfor stadion og hørte stemningen fra innsiden. Det var en mild utgave av den type frysninger man får på vei til en Champions League kamp en sen oktoberdag hjemme i vinternorge. Vi hadde biletter på en gressplen som kunne minne litt om klokkesivngen på gamle Lerkendal, der hvor Putte tasset rundt og skrev under skoledagbøker. Å Rosenborg, å Rosenborg e Tronhjæms fotballag... Nostalgia overload! En stor unnskyldning for tilbakefallet til deg Rudi Jakobsen, en bergenser uten sidemann. Jeg vil også minne om at jeg som forfatter av denne bloggen har som priviligium å kunne sensurere enhver kommentar som måtte inneholde noen av de fryktinngytende skrålene dere kaller supportersanger mellom de syv fjell.

Yess, endelig til toppen av kransekaka for alle testosteronklattene dette inlegget hyller. Så dere bildet av cheerleaderne? De har ekte cheerleadere her nede! Jeg trodde de bare fantes på film, men så plutselig dukker det opp en hel skvadron som tatt ut av "Bring It On 3: Bring It To Win It"! Fantastisk opplevelse! Jeg sitter med en følelse at denne historien liksom ikke gir dere bakoversveis, men jeg lover at det var morsomt der og da. Jaja...

Selve kampen var egentlig ikke så sykt underholdende. Eller så kan det hende at den faktisk var det, men at jeg bare ikke fulgte så godt med (tolk det dit hen dere vil). Chiefs vant i alle fall sin første kamp for sesongen, så det er bra. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sportsbegivenheter generelt varer litt for lenge. Det hadde holdt med to omganger på 30 minutter hver, eller kanskje bare 20 minutter. Lilleputt var egentlig perfekt med to omganger på 10 minutter hver og sidebytte halvveis, somoftest utført på under minuttet.

Uansett... Det var i alle fall morro å se gorillaer i menneskeskinn pløye hverandre ned som semitrailere på en motorvei. Og innkastene var rett og slett kunst. Det nederste bildet dere kan se er faktisk ikke New Zealand mesterskap i cheerleading, men vanlig rutine på ethvert innkast på rugbybanen. De kaster hverandre opp i luften for å nå ballen før motstanderne. Jeg kan ikke fatte hvorfor europeisk fotball ikke har plukket opp dette trikset. Tenk hvor sykt lett det hadde vært å dunke inn en corner. Noen der hjemme må ringe han med gummistøvla og gi ham bloggadressen min. Huff og nei, nå gidder jeg ikke mer.

1 comment:

  1. Skal la være å komme med noen ekte supportersanger, men nøyer meg med å korrigere din. Det er Tronhjæms møkkalag og ikke fotballag....

    Forøvrig trodde jeg et lite øyeblikk den kroppsmalte bien på bildet overfor var det - Det ville vært frekt det :-)

    ReplyDelete