Det var en gang for lenge lenge... Neida, ble bare revet med av eventyrsjangeren et øyeblikk der. Tilbake i Bergen har vi hatt den glede av å bli kjent med den søte, snille og tidvis så stressede Ina Remme. Hun har også studert i New Zealand ved samme universitet som oss for noen år siden, og som den gladeplen hun er kom hun ut av oppholdet med et par ekstra venner i baklomma. For en ukes tid siden sendte hun oss nummeret til en av sine lokale bekjente kalt Steven Kane. Vi slo på tråden og det viste seg at denne Steve var en kjernekar av dimensjoner. Ikke mange dagene etter vårt første møte tok han oss med på surfetur til New Zealands forblåste vestkyst. Vi likte hvor dette tok veien og vips, så var vi invitert på helgetur til familiens strandhus i Pauanui på østsiden av nordøya. Så det var altså der vi tilbrakte denne helgens behagelige sommertimer.
Rett før turen fikk jeg, Bendik og Hansi en god trippeldeal på surfebrett i en av våre lokale surfeshapper. Vi slo til på stedet og er alle tre nå stolte eiere av hvert sitt upolerte, spissnesede shortboard. Disse tok vi selvfølgelig med på helgeturen i håp om at Steve sine ferdigheter på brettet skulle smitte over på oss. Det gjorde de ikke. Helgens surfeopplevelse for nordbaggarne kan vel beskrives som konstant grisebank av massive bølger, inntak av store mengder saltvann og smertefulle alergiske utbrudd mellom lårene grunnet noen giftige badeshortser. Noe forteller meg at tolmodighet er et nøkkelelement i denne sporten. Det var likevel vanvittig heftig og det skal sies at vi kom oss opp på noen bølger. Våre prestasjoner blekner derimot sammenlignet med Steve sine elegante bølgeritt som dere kan se på bildene nedenfor.
Surfing var derimot ikke det eneste vi tok oss til i helgen. På fredag og lørdag gjorde regn og vind surfing til en ganske ubehagelig opplevelse, så vi begrenset aktivitetene til å finne sted under tak. Strandhuset var av det gammeldagse slaget og bygget av ekte furu, så kortspilling innendørs ga en skikkelig norsk hyttefølelse. Vi fyrte også opp grille både på fredag og lørdag og stelte i stand noen festmåltid uten like. Pølser, biff, hvitløksbrød, grønsaker i folie, poteter, guacamole... Fantastisk!Vi møtte også ei snerten amerikansk utvekslingsberte under lørdagens relativt kjappe strandtur. Vi inviterte henne selvfølgelig med hjem for en omgang kort og en liten alkoholtår. Det endte med kun alkohol og noe som i ettertid er blitt referert til som gin-dipping. Det vil si et nattbad iført kun guds egen klesdrakt akkompagnert med bunnslammet fra en flaske gin. Ikke tolk dette til noe ufyselig. Vi var hverken serlig beruset eller ute på ulumskheter, vi bare følte for en dukkert. Etterpå bars det rett til sengs for å lade opp til søndagens surfemaraton.
Søndag kom med nydelig vær og vi lekte og koste oss på stranda helt til vi måtte humpe oss hjem i Steve sin slitne surfwagon (en bil vi forresten var på nippet til å kjøpe før vi ombestemte oss av sikkerhetsmessige årsaker). Nå er det igjen hverdag, hvis et slikt uttrykk kan brukes her nede, og ting er i full sving. Det som nå står for tur er vår første uke som utvekslingsstudenter (mobbeoffer) ved University of Waikato. Heldigvis er førsteuka en variant av det vi i norge kjenner som fadderuka, bare at det her kalles o-week. Med andre ord blir det minimalt med skole og masse festing og inntak av ukristelige vesker. Mer om dette og andre ting blir derimot temaet i mitt neste innlegg, for nå er det atter en gang leggetid for jespersen, hansemann, krølle, hagegnomen og den lille hardangerjenta som holder til i 40 Mansel Avenue. God natt.
No comments:
Post a Comment