Thursday, March 19, 2009

The Steve Experience

Norgaskvartetten har etter hvert gjort det til en tradisjon å delta i quiz hver tirsdags kveld på den respektable uteplassen Outback her i Hamilton. Tradisjonen er ennå ung, nærmere bestemt to uker, men vi har allerede dratt inn to tredjeplasser og 70 dollar verdt i ølbonger. Det jeg egentlig prøver å komme fram til her er en vits som ble presentert under gårsdagens fortell-en-vittig-vits-og-få-masse-bonuspoeng runde. Vitsen som vant var så skammelig enkel og morsom at jeg gjerne vil åpne dette innlegget med en gjenfortelling. Okey.

Hva er værre enn å finne en mark i et eple? Syfilis.

Vittig eller hva? Jeg drepte sikkert vitsen ved å bygge opp skyhøye forventninger hos dere lesere, men det tar jeg på min kappe og vil bringe opp i neste redaksjonsmøte her i Paper Garden AS. Forresten, hvis noen av dere sitter på ei hydrogenbombe av en vits som kan sikre oss neste ukes seier er det bare å slenge den inn i kommentarboksen. Gode bidrag blir verdsatt, dårlige latterliggjort.

Alle som i sin barndom brukte noen timer på å studere den selvlysende globusen hjemme til bestemor og bestefar vil ha et forsprang under dette innlegget. I helgen dro vi nemlig på campingtur til Cormandel halvøya og jeg husker en haug med stedsnavn, men har ingen anelse hvor de ligger, så lykke til med å pønske ut geografien.

Noe som stadig forundrer meg med New Zealand er hvordan landskapet totaltskifter karakter fra ett sted til et annet. Kjøreturen fra Hamilton til Cormandel varte kun i drøye to timer, men jeg kan sverge på at vi svippet innom både Sveits, Nederland og Guatemala på veien. I det ene øyeblikket kjører du langs et loddrett stup på en fjellvei så smal at to mopeder ville hatt problemer med å passere hverandre, og i det neste hviner du i 130 km/t gjennom et milelangt sumplandskap i en herpa Toyota Hiace som aldri burde forlatt Japan. Jeg mente egentlig ikke det siste med at bilen er herpa. Hiacen tilhører familien Kane og har vært ei trofast kjærre på våre mange reiser. Når sant skal sies så er den egentlig et realt sjarmtroll av ei skranglekasse. Den begynner å lage høye pipelyder når du passerer 100 km/t, det er praktisk talt umulig å få den i tredjegir og foret i både vegger og tak er fullt av hull etter utagerende taktslag til høy musikk. Det tragikomiske er at bilen faktisk skal selges i løpet av denne uken, akkurat nå som vi begynner å bli gla i jæveln. Jaja, vi får vel bare sette vårt personlige preg på vår egen japaner og overta stafettpinnen.

Den egentlige grunnen til denne helgas utflukt var at Steve skulle delta i et 72 kilometer langt sykkelløp rundt Cormandel-halvøya. You heard me, 72 kilometer! Og her skal det sykles på gjengrodde grusveier over fjell som får Tour De France til å virke som en dansk sykkelferie for hele familen. Toppen av kransekaka var likevel at det pissregnet gjennom hele forbanna løpet. Vi sto ved målstreken og trodde ikke det vi så når folk begynte å ramle inn etter drøye tre timer. Det som en gang var grus på bakken var nå gjørme på sykler og utmattede kropper. En utøver jeg tror var av indisk opprinnelse (det var vanskelig å se gjennom det all gjørmen) hadde så mye gjørme festet til sykkelen sin at den må ha veid det trippelte av sin orginale vekt. Steve kom inn relativt gjørmefri etter 3 timer 59 minutter og 54 sekunder. Han hadde stoppet i et par bekker på veien for å vaske vekk noen kilo dødvekt. Lurifaks. Vi var henrykte over å se ham i live og fordi vi nå kunne krype inn i tørre soveposer med en kald øl og korre oss uhemmet resten av turen.

Campingplassen vi overnattet på het Papa Aroha, et pussig navn som er verd å merke seg. Den lå like ved havet og hadde en upåklagelig utsikt over både vann og land, samt et heftig slengtaug du kunne bruke til å kaste deg ut i elva. Plassen er vistnok også kjent for utmerkede snorklingsmuligheter, men både jeg og Hansi ble enig om at tang mister noe av underholdningsverdien etter en halvtime snorkelpusting. Tross soveposens mange fristelser ble det også en hel del opplevelser utenfor kampingplassen. Bildene nedenfor er fra Colvill, et tettsted på størrelse med Børsa for den som er kjent med trøndersk geografi.

De heftigste opplevelsene var likevel under hjemturen på søndag, hvor vi tok turen innom en avsidesliggende vei med flust av bortgjemte naturperler. Denne omveien var egentlig en hemmelighet fra Steve sin side, men Lonely Planet sladret. Først ute var Castle Rock, en uvisst antall meter høy vulkan som forhåpentligvis ikke lager lava lenger. Turen opp er nermest vertikal og ble ikke gjort lettere av regnet som hadde falt dagen før. Jeg valgte å bruke Vans som klatresko og fikk svi for det. Men utsikten fra toppen var verd hver en svetteperle som fant veien inn i øynene mine og fikk det til å svi. Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram i bildene, men det var faktisk ganske høyt og stupet på den ene siden gikk innover slik at vi stod over ingenting hvis dere forstår. Heftig klatretur.

Turens siste søte oppstøt var en bortgjemt lagune inne i skævven en plass. Som en perfekt avslutning på nok en fabelaktig helg hoppet hele gjengen uti det friske fjellvannet for å riste av seg whiskyflaska fra kvelden før. Steve og Hansi dristet seg til og med inn i fossen, kanskje hang whiskyeimen tyngre over de to. Når jeg sier at hele gjengen hoppet uti mener jeg forrsten ekskludert meg selv. Vannet var jævlig kaldt og noen måtte jo forevige øyeblikket. Dessuten var alle de andre klærne mine pisse blaute etter en lite planlagt (og muligens litt alkoholpåvirket) dukkert kvelden før, og en tre timers kjøretur i blanke messingen fristet lite.

Konklusjonen blir vel at vi har hatt nok en heidundrenes vellykka ekskusjon, mye takket være The Steve Experience med vår man-with-the-van i spissen. Jeg kan ikke annet enn å uttrykke min bunnløse takknemlighet ovenfor Steve og det at han i det hele tatt vil henge med oss utrivelige nordmenn så mye som han faktisk gjør. En skulle nesten tro at han likte oss...

Nok et innlegg er over og nok et rundbord med heftig kommentering kan begynne. Jeg vil bare få sagt at skolen nå er i full sving og at jeg allerede ligger på etterskudd. Innleggende vil derfor bli pitte-litt kortere og komme pitte-pitte-litt mindre hyppig i tiden framover, men jeg lover minimum ett til to i uka. Da erklærer jeg det sjette ol i kommentering for åpnet.

4 comments:

  1. Kjære Jespersønn. Æ tar tebake alt æ har sagt om at æ søv godt om natta. Ka i svarten, ikke redningsvest eller redningsflåte når du står på surfebrætt, ikke hjelm og sikkerhetsline når du e på fjelltur, ikke sikerhetsseler eller airbag i bilen, kor e de blitt av barnelærdommen. OK da, du e blitt fryktelig stor og uavhengig. Mora di e litt bekymra, men unne dæ allle di opplevelsan du søke i live ditt.
    For å beskriv sinnstilstanden,mora di skuill kjør lille Audien gjennom vaskemaskina, Karoline va me som støtte, æ bomma på innkjørsla og mått få massiv info fra bænsertfolkan. Pinlig,(æ drit no i de) men Karoline va helt oppgitt og konkludert med at no va æ blitt gammelkjærring. Så saint, men æ uinne dæ hvær en opplevelse og utfordring tross mine bekymringa Jesper. Har vært ung mora di en gang å sjø. Love Mamma.

    ReplyDelete
  2. Jeg leser at kommentering er noe du setter pris på, so here it is, here it goes.

    Først og fremst er det godt å se at du ligger etter på skolebenken allerede! Ellers ser det ikke direkte ekkelt ut å være på reise, tolket ut ifra bilde og tekst. Jeg kom på.. Vi elsker jo alle vann, blader og pinnedyr (ja), men er det ikke en by dere bor i? Etterlyser bilder av neonlys, eksos og horer.

    Apropos horer så har jeg levd denne helga som pensjonist. Bestemte meg for å ha ei rolig og billig helg siden jeg seiler til Ozlo i neste uke. Dermed har det gått i boka "Krimjournalisten" og havregrøt. Good times.

    Hade?

    ReplyDelete
  3. Storartet! Skolebenken er og blir et mysterium for meg. Jeg prøver etter beste evne å ligge forran den, eller kanskje bare på siden, men den tar meg på innersvingen hver jævla gang. Jeg ender alltid opp med å synes fryktelig synd på meg selv klokka 5 om natta, 2 sider for kort og 4 timer til deadline.

    Oppdraget skal forresten takast på strak arm. Jeg har hittil vært litt tilbakeholden til å ta med fotoutstyr for 8 grand på betongfylla, men det er vel bare å kaste seg i det. Horer, banning og spyfarget asfalt venter i neste innlegg.

    Skarreværra-virreværra-Vålrenga!

    ReplyDelete
  4. For det første, du er raus med supporterropene dine ser jeg...savner dog noe fra det rette laget ;-)

    Ellers så er jeg ikke lite misunnelig på dere heller, to hell with school når man kan oppleve så mye som dere kan ellers!

    Forslag til en vits som slo godt ann for med hos den australske quizverten i Bergen:

    A guy walk into a bar........Aotsj!

    ReplyDelete