Pissregn på Mt. Doom

Hva er værre enn et blogginnlegg som aldri kommer når det skal? Krig, voldtekt og sars er vel alle ganske mye jævligere så slutt å sutre. Selv om dagens bruk-og-kast samfunn kanskje kan gi inntrykk av det kommer ikke ekte kunst løpende på et samlebånd. Vi kunstnere trenger tid slik at ideene kan spire og gro i sitt eget tempo. Jeg foretrekker å se på bloggskriving som en organsisk prosess hvor hver lille knopp og spire til sammen former det treet som blir mitt neste innlegg. Det er som det gamle ordtaket sier: ”Rome wasn’t built by a gay”... Jeg kan ha husket noe feil der, men betydningen skal være den samme.

Siden sist innlegg har det skjedd legendarisk mye nede i kiwi-land. Jeg skal forsøke etter beste evne å uttrykke meg kortfattet, men jeg lover absolutt ingen ting. Okey! Fredag for to uker siden slapp vi alt vi hadde i handene og hylte som småjenter da Steve svingte opp i gården med farens splitter nye Ford Territory. Skiftet av kjøretøy skyldes som sagt at den trofaste 70-talls kjærra ble solgt til en gjerrig turist, mest sannsynligvis av tysk opprinnelse. Mr. Territory gjorde uansett jobben og fraktet oss uten store fysiske skader (psykiske kan argumenteres) ned til Lake Taupo, en innsjø sånn omtrent midt på nordøya. Første nevneverdige severdighet i området var en massiv foss ved navn Hucca Falls. Det er vel begrenset hvor mye nyttig som kan sies om vann og skog, så bare gløtt over bildene og la fantasien fylle eventuelle faktabaserte tomrom.

Etter fossetittingen hoppa vi inn i kjærra og kjørte i reserfart ned til foten av Mt. Taranaki (Mt. Doom for Lord of the Rings entusiaster) og tilbrakte natten på en forlatt leirskole. Litt småcreepy sted å tilbringe natten, men så lenge man ikke drar en ”let’s split up” så ordner det seg til slutt. Tidlig neste morgen så det ut til å bli litt rufsevær, men vi la okke som ut på en 20 kilometer lang fjelltur i håp om at det skulle klarne opp utover dagen... Yeah right! Vi hadde et saftig pissregn gjennomhele turen akkompagnert av kraftige vindkast på toppene. Fjellturen er kåret av Lonely Planet til å være blant de 10 beste i hele verden, mye grunnet den fantastiske utsikten. Vi så ikke en dritt! Det gjorde heller ikke saken bedre at jeg som for øyeblikket skraper bunnen i cornflakes-skåla som er min fysiske form var på tur med bigfoot en og to, samt fuckings catwomen som spratt opp de hinsides bratte fjellsidene som en våryr puma. Du trenger ikke doktorgrad for å forstå hvem som bemannet baktroppen. Å tusle for seg selv i pissregnet var forsåvidt greit nok, men det som virkelig tok knekken på meg var når jeg endelig nådde igjen de andre på toppen av den jævligste bakken og forventet en klapp på skuldra, kanskje også en liten bit Kvikklunch, så bare gikk de. For noen rasshøl! Jeg må uansett si at turen var verd strevet. Maria ventet på meg for nedstigningen på den andre siden og vi hadde det gøy med å synge flerstemt på en haug med sanger vi ikke ante teksten på.

Etter fjellturen svippet vi innom en sånn naturlig varm kilde for å drukne våre sorger i gloheit svovelsyre eller noe sånt. Vet ikke helt hva som er i det vannet, men man skal ikke dyppe hodet under for da kan hjernen smelte eller noe sånt. Uansett en fantastisk slutt på en anstrengende dag. Det som er så sinnsykt er at jeg framdeles bare er kommet til lørdags kveld i min helgefortelling, for påfølgende søndag var minst like fartsfylt og innholdsrik. Vi slengte oss like så greit med på en episk raftingtur ned Kaituna-elva med en snasen foss på 7 meter, for så å prøve New Zealands utgave av Solo-ballen. Hvis noen lurer på hva hvordan det gikk kan jeg henvise dere til Maria og Bendiks fabelaktige blogger siden jeg hverken har bilder fra aktivitetene eller gidder å skrive mer i dag. Linkene finner dere oppe på høyresiden der et sted. Takk for oppmerksomheten.