Panorama

I mangel av en god vidvinkel til kameraet mitt har jeg i det siste begynt å eksperimentere litt med panoramabilder i photoshop. Det skaper egentlig en ganske fjong effekt om jeg skal si det selv og teknikken er pinlig enkel. Bare finn et snasent motiv, knips en haug med bilder i alle retninger, klæsj de sammen på laptopen and Bob's your uncle. Her er et lite utvalg av hva jeg har stelt i stand til nå, flere vil komme.

En stygg gjørmepytt i Te Puia

Dammen midt på universitetets campus

Stadioen til det lokale rugbylaget Chiefs

Påsken, del 1: Wellington smellington

Okey. Det er første lørdag i påskeferien og i oppkjørselen til 40 Mansel Avenue står en Mitzubishi Chariot så stappfull av bagasje at bakre støtfanger hviler på asfalten. En svak og ujevn motordur kan såvidt høres over de høye hylene fra viftereima. Et vindu rulles opp og fra bilens japanske kassettspiller kommer noen ynkelige lyder som for et trent øre kan gjenkjennes som Start Me Up med Rolling Stones.

"Hælvette Bendik, da stekk vi!"
"Ålreit, god tur følkens! Så må døkk kjør forsiktig og pass på døkk sjøl."
"Ska gjørra! Itj å finn på nå toill du heller!"
"Haha!"
"Hahaha!"

Gnistene spruter og hylene fra viftereima når nye høyder i det bilen hopper ut av oppkjørselen. Tilfeldig forbipasserende står frosset på stedet med øynene sperret opp i frykt og lurer på om de bør varsle politiet. To tut og et svidd gummispor senere og sjansen er løpt fra dem. Det råder ingen tvil, trønderbataljonen skal på roadtrip til sørøya!

Kansje noen kustneriske overdrivelser der, men dere fatter poenget. Tre sjeleglade nordmenn var endelig på vei til nye jaktmarker. Litt synd at Bendik ikke kunne bli med, men vi hadde rett og slett ikke plass til alle fire og han trakk det korteste strået. Neida, krølle hadde ting å ta seg til på andre fronter og alt er å finne på hans egen respektable blogg. Tre av oss var i alle fall på veien, det må da for faen meg være nok!

Det eneste som gjenstod å gjøre før den lange reisen sørover var en rask oljesjekk på den lokale benserten. Vi burde selvfølgelig ha skjønt at noe kom til å sette en demper på stemningen, men fontenen av ukjent veske som sprutet opp fra motoren i det jeg åpnet panseret kom likevel som en overaskelse. Usikre på hvordan vi skulle takle situasjonen ble vi alle bare stående der i nervøs stillhet og se på mens fontenen sakte men sikkert døde ut. Videre begynte alle å klemme og ta på ulike deler av motoren (ingen av oss hadde snøring på hva vi drev med) for så å komme fram til at det sikkert ville gå seg til etter hvert. Et lite oljepåfyll og vi var igjen ute på livets landevei, denne gangen med et lite øye på temperaturmåleren og de andre blinkende lysene på dashbodret.

Etter det første sjokket gikk sakene egentlig ganske smooth. Vi tok kjærra hele veien ned til Wellington i en smekk og stoppet like i utkanten av byen for å få noen timer på øyet. Som de sigøynerne vi er smekket vi like så greit ned setene og tilbrakte vår første natt i Chariotens relativt ukomfortable indre. Parkeringsplassen ble en privat gressflekk noen hundre meter av motorveien. Sett bort i fra den forfjamsede bonden som passerte med traktoren sin ute på morraskvisten gikk natten uforstyrret forbi.

Neste dag suste vi inn til Wellington sentrum og tok inn på et respektabelt hostel for backpackere. Selve Wellington føler jeg egentlig ikke at var så mye å skryte over. De hadde en fjong handlegate, men bortsett fra den var byen rotete, skitten og uoversiktlig. Vi så et morsomt skilt hvor noen hadde skrapt vekk en velvalgt bokstav, resultatet ble "pubic walkway". Haha! Tror Maria tok et bilde av det, så bare snus innom bloggen hennes om nysgjerrigheten tar overhånd. Jupp, ellers kjøpte jeg meg en del morsomme t-skjorter på en snodig butikk vi fant. Ja...

Vi kjøpte uansett fergebillettene våre der og de kosta oss blod, svette og en uke på glattselle. Alle Braatens Back-setene var kapret av tjukke tyskere med campingvogn. Vi kom oss likevel med og nøt synet av Wellington som sakte ble slukt av nattens mulm og mørke. Ekstra nydelig ble stemningen da en en sigøyner (sannsynligvis en blindpassasjer) trakk opp munnspillet sitt og ga sitt farvell i form av en vakker blues på akterdekket. Magisk!

Det var alt for denne første delen av vårt lille påskeeventyr, og hvis alt går etter planen kommer oppfølgeren bare om noen få dager. Kawabanga!

Teaser

Senk alle forventninger umiddelbart, dette er et lureinnlegg! Det har vært påskeferie på New Zealand og hedningene har vært på roadtrip til sørøya. Med andre ord, det har vært tørketid for blogging i det siste. Men frykt ei mine tapre landsmenn, monsunregnet lurker i horisonten og jeg har sneket på meg sydvesten. Se på dette lille innlegget som en teaser, eller kanskje snarere en entré, for hva som vil komme i de nermeste dagene. Påska har kanskje vært snøfattig, men desto rikere på opplevelser. Avtrekkerfingeren har gått som et eppeleptisk anfall gjennom hele turen og forhåpentligvis digitalisert alt fra seler og delfiner til feilposjonerte utvekslingsstudenter.

I et forsøk på å gjøre opplevelsen så smertefri som mulig for alle parter har jeg bestemt meg for å publisere årets store påskeeventyr som en føljetong. Se på det som å rive av plasteret sakte men sikkert og sørge for å få med hvert et hårstrå på veien, bare at dette er et godt plaster. Så hvis dere får et minutt til overs mellom kaffen og sneipen, stikk hodet innom og ta knekken på ånden med litt forsinket påskesnadder.

Pissregn på Mt. Doom

Hva er værre enn et blogginnlegg som aldri kommer når det skal? Krig, voldtekt og sars er vel alle ganske mye jævligere så slutt å sutre. Selv om dagens bruk-og-kast samfunn kanskje kan gi inntrykk av det kommer ikke ekte kunst løpende på et samlebånd. Vi kunstnere trenger tid slik at ideene kan spire og gro i sitt eget tempo. Jeg foretrekker å se på bloggskriving som en organsisk prosess hvor hver lille knopp og spire til sammen former det treet som blir mitt neste innlegg. Det er som det gamle ordtaket sier: ”Rome wasn’t built by a gay”... Jeg kan ha husket noe feil der, men betydningen skal være den samme.

Siden sist innlegg har det skjedd legendarisk mye nede i kiwi-land. Jeg skal forsøke etter beste evne å uttrykke meg kortfattet, men jeg lover absolutt ingen ting. Okey! Fredag for to uker siden slapp vi alt vi hadde i handene og hylte som småjenter da Steve svingte opp i gården med farens splitter nye Ford Territory. Skiftet av kjøretøy skyldes som sagt at den trofaste 70-talls kjærra ble solgt til en gjerrig turist, mest sannsynligvis av tysk opprinnelse. Mr. Territory gjorde uansett jobben og fraktet oss uten store fysiske skader (psykiske kan argumenteres) ned til Lake Taupo, en innsjø sånn omtrent midt på nordøya. Første nevneverdige severdighet i området var en massiv foss ved navn Hucca Falls. Det er vel begrenset hvor mye nyttig som kan sies om vann og skog, så bare gløtt over bildene og la fantasien fylle eventuelle faktabaserte tomrom.

Etter fossetittingen hoppa vi inn i kjærra og kjørte i reserfart ned til foten av Mt. Taranaki (Mt. Doom for Lord of the Rings entusiaster) og tilbrakte natten på en forlatt leirskole. Litt småcreepy sted å tilbringe natten, men så lenge man ikke drar en ”let’s split up” så ordner det seg til slutt. Tidlig neste morgen så det ut til å bli litt rufsevær, men vi la okke som ut på en 20 kilometer lang fjelltur i håp om at det skulle klarne opp utover dagen... Yeah right! Vi hadde et saftig pissregn gjennomhele turen akkompagnert av kraftige vindkast på toppene. Fjellturen er kåret av Lonely Planet til å være blant de 10 beste i hele verden, mye grunnet den fantastiske utsikten. Vi så ikke en dritt! Det gjorde heller ikke saken bedre at jeg som for øyeblikket skraper bunnen i cornflakes-skåla som er min fysiske form var på tur med bigfoot en og to, samt fuckings catwomen som spratt opp de hinsides bratte fjellsidene som en våryr puma. Du trenger ikke doktorgrad for å forstå hvem som bemannet baktroppen. Å tusle for seg selv i pissregnet var forsåvidt greit nok, men det som virkelig tok knekken på meg var når jeg endelig nådde igjen de andre på toppen av den jævligste bakken og forventet en klapp på skuldra, kanskje også en liten bit Kvikklunch, så bare gikk de. For noen rasshøl! Jeg må uansett si at turen var verd strevet. Maria ventet på meg for nedstigningen på den andre siden og vi hadde det gøy med å synge flerstemt på en haug med sanger vi ikke ante teksten på.

Etter fjellturen svippet vi innom en sånn naturlig varm kilde for å drukne våre sorger i gloheit svovelsyre eller noe sånt. Vet ikke helt hva som er i det vannet, men man skal ikke dyppe hodet under for da kan hjernen smelte eller noe sånt. Uansett en fantastisk slutt på en anstrengende dag. Det som er så sinnsykt er at jeg framdeles bare er kommet til lørdags kveld i min helgefortelling, for påfølgende søndag var minst like fartsfylt og innholdsrik. Vi slengte oss like så greit med på en episk raftingtur ned Kaituna-elva med en snasen foss på 7 meter, for så å prøve New Zealands utgave av Solo-ballen. Hvis noen lurer på hva hvordan det gikk kan jeg henvise dere til Maria og Bendiks fabelaktige blogger siden jeg hverken har bilder fra aktivitetene eller gidder å skrive mer i dag. Linkene finner dere oppe på høyresiden der et sted. Takk for oppmerksomheten.